Poesi til sommersolen...

Sommersolen, Gud hvor jeg har savnet deg
Savnet dine varme stråler
Savnet din energi
Savnet den ro du gir meg

Når jeg våkner
Skinner du allerede
Du har varmet opp min plass
i solen

Du ber meg slappe av
Du ber meg roe ned
Du ber meg legge meg ned
mens du lader meg opp som et solcellepanel

Det er nesten så tårene trenger på
når dine stråler skinner på meg
Når jeg kjenner du varmer meg opp
"Jeg har savnet deg"

Skinn for evig
Skinn på meg
Lys opp min sti
Lys opp alt rundt meg,
så jeg kan se alt det gode som skinner i deg.

Uten deg er alt bare grått og trist
Uten deg vil jeg låse meg inne
Du lokker meg ut,
Så jeg kan finne sjelefred

Min sol
Mitt hjerte
Mitt liv
Min drøm
Jeg elsker deg...
Stikkord:

Sliten.no

Selvom jeg har fått sovet ut i helgen og slappet av, så føler jeg meg utrolig sliten. Jobben har krevd litt over grensen mye av meg dette første halvåret, med mye reising og overtid. Samtidig har det vært godt å være busy.

Bare en uke igjen til ferie, og det skal bli godt. Det har vært mange utfordringer for meg etter påske, og det skal bli godt å kunne legge det litt i fra seg og hente meg inn igjen. Dagen hvor det værste er over og angsten ikke tar meg hver gang det skjer noe uforutsett, skal jeg feire. Først da føler jeg at jeg kan lene meg litt tilbake og slappe skikkelig av. I dag er jeg redd for å være sårbar. Jeg er redd for å miste kontroll. Jeg er redd for at noe, eller noen, skal dytte meg tilbake i søla igjen. Derfor klarer jeg ikke å slappe av. Men det går bedre dag for dag, og jeg slapper mer av enn for et halvt år siden.

Jeg kjenner at dette tar lenger tid å bearbeide og behandle enn jeg først trodde. Så jeg er forberedt på at dette kan ta noen år, og jeg har akseptert og slått meg til ro med det.

Mye av dagene går med til å reflektere. Refleksjon over umiddelbar fortid, og ønsker for fremtiden, tror jeg er sunt. Ikke bare lærer du noe av feilene, men det utvikler deg som person og gir deg større selvinnsikt. Jeg kjenner mine feil og mangler, og styrke og positive trekk. Noen feil og mangler må man bare akseptere at man har, og flere av dem gjør meg til den jeg er. Andre kan jeg jobbe med å bli kvitt.

Jeg er sliten, men satser på å komme meg for fullt igjen med en god sommerferie. Nå skal jeg først ha to minneverdige uker for meg og gutta mine, så jobbe i 2 uker, så 3 uker ferie igjen. De siste 2 ukene har jeg ikke lagt noen planer for. Da ser jeg ann økonomien og ser om jeg har noen midler til å kunne dra vekk. Ellers så blir det bare å slappe av og kose seg.

Ha en fortreffelig søndag.

Om tabu...

Noe som virkelig irriterer meg er så mange tabu vi har i samfunnet i dag. Dette har jeg merket spesielt når jeg har begynt å snakke om mine utfordringer og problemer. Ja, jeg er 40. Ja, jeg er voksen. Ja, jeg er intelligent (den har jeg målt faktisk, men må for guds skyld ikke skryte av den). Men av og til må jeg og få lov til å si at livet er langt fra lett.

Av tabuer jeg opplever, så er det å snakke offentlig om sine problemer en veldig fyfy-sak. Nei, jeg er ikke tilhenger av at noen skal legge ut bilde av seg selv med armene oppkuttet og fortelle om hvor digg det var akkurat der og da, men jeg synes du skal få lov til å snakke om det. At det er vanskelig. At det er ting som trigger kutting.

Jeg opplever at flere møter meg med avsky når jeg forteller at jeg sliter med depresjon, mens de mener jeg burde ha det som plommen i egget. Vel, jeg har mine grunner. Ikke alle tanker vi har i livet er like rasjonelle, og jeg er klar over at mange av mine er fryktelig urasjonelle. Jeg spør meg selv stadig vekk om hvorfor jeg tenker som jeg gjør, for det er ikke noe fornuft i det eller noe logikk bak tankene. Men likevel er det nå slik jeg tenker. Så vær så snill og bær over med meg om det. Se det litt fra min side. Se bak fasaden og det ytre, og grav dypere i materien.

Selv ikke den såkalte perfekte dama på skolen, eller den utrolige fantastiske kollegaen på jobbe, har det nødvendigvis ikke lett alltid. Selvom du ikke ser det, så betyr det ikke at de ikke har utfordringer.

Jeg er en åpen person. Eller, jeg pleide å være veldig åpen. Inntil noen over tid klarte å kneble meg. De ville at jeg skulle holde meningene for meg selv, mens de selv overøste verden over hvor flott den nye stua var, eller hvor perfekt familiehytta var blitt. En unaturlig iver etter å publisere et bilde over sin såkalte suksess eller perfekte problemfrie familie. Men jeg skal smile og nikke, og helst applaudere. Sorry, men har jeg en ræva dag, så får du vite om det.

Men helst skal jeg ikke gjøre det. Jo, jeg vet at mange møter åpenhet og empati. Det gjør jeg også, men motstanderne er ofte mer høylytt i sin uttalelse og mening, enn dem som er fredlige og ønsker å lytte eller hjelpe.

Misforstå meg rett, jeg unner folk lykke, suksess og stabilitet. Jeg ønsker det selv. Mulig jeg har et snev av misunnelse av et problemfritt liv, hvor ting flyter av seg selv, hvor problemer forsvinner om man har råd til å betale litt for det. Joda, absolutt. Men jeg er ikke lykkelig. Jeg har ikke spesielt suksess verken på jobb eller privat. Jeg er full i usikkerhet og oser ikke akkurat av selvtillit. Jeg sliter med mye av min fortid, og jeg sliter med mye savn. Jeg har gjort mine valg i livet, og til tider må lide for det. Jeg aksepterer dette, men jeg aksepterer IKKE at jeg må lide i stillhet og holde kjeft om dette.

Å la noen lide i stillhet betyr at vedkommende vil føle seg utenfor. Konsekvensene er at vedkommende vil distansere seg sakte men sikkert bort fra samfunnet, og etablere usunne, og helseskadelige vaner. F.eks. rusing, selvskading, eller lignende. Man merker dette fort ved at vedkommende ikke møter på jobb eller skole. Sykemeldt over lenger tid uten åpenbar grunn. Mindre og mindre kontaktsøkende i det sosiale liv, og rett og slett mister lysten til å leve. Been there, done that...

Jeg nekter å leve slik, og nekter å lide i stillhet. Om du vil jeg skal le, fleipe og være morsom? Så må du først se min lidelse og smerte! Da først skal du få lov til å si at du kjenner MEG!

Long time, no see....

Ja, nå er det jaggu lenge siden jeg har vært her og skrevet. Hvorfor det? Hmmm, ja si det. Tror jeg trengte en pause fra alt som hadde med sosiale medier å gjøre, og få orden på livet... Har det hjulpet? Nja, jo, litt. Mye drit er sortert, men kan vel ikke si jeg er oppe av grøfta ennå. Tar en dag av gangen, og planlegger minst mulig. F.eks. hadde jeg planlagt en sydentur senere i sommer, og tenkte å ta med min mor (tenker litt på gamla på 68 også) men så ser det ut som at økonomien ikke strekker helt til. Siste jeg vil er å slite økonomisk pga en sydentur...

Så det ble et skudd i baugen, men jeg skal overleve det. Bare håper vi får noen gode soldager i sommer, så skal jeg heller nyte hver eneste av dem.

Ellers så har jeg flyttet siden sist. Nå har jeg flyttet ut av byen og ut på landet. En liten perle av en kystbygd. Gleder meg til sommeren setter inn for fullt og at jeg kan padle rundt her og nyte sjølivet. Deilig å komme ut av den trange byen hvor jeg følte at alt hang opp på meg. Nå har jeg terrasse og hageflekk, med kveldssol og utsikt. Mye bedre enn inneklemt med en nabo som så rett inn i stua mi til alle døgnets tider. Føler jeg får puste igjen....

Jeg sliter mye med depresjon ennå, men nå er det håndterbart. Føler jeg kan nyte litt stillhet og ro, og jobbe med meg selv og livet mitt. Jeg nyter de små tingene, og bryr meg mindre om det store bildet. En dag, et skritt... Det er dager hvor det blir noen skritt tilbake, men stort sett går det fremover. Jeg begynner å se lysere på livet, og mange av de mørke tankene som gjorde meg suisidal er borte. Har litt troen på at det ordner seg for snille gutter, men samtidig er jeg fryktelig redd for å slippe meg helt løs.

Konsekvensen av dette her er at jeg må hele tiden føle kontroll. Når ting ikke går som planlagt, enten det er uforutsette regninger eller planer som går i vasken, så går jeg litt i "syntax error". Det låser seg litt for meg og jeg må jobbe hardt for å komme ut av tankespiralene. Gleder meg til dagen hvor jeg kan si "so what?" Til slike ting, og ikke miste tre netter med søvn over det.

Sammen med sosiale medier har jeg også lagt kvinner litt på hylla. Jeg har prøvd noen dater, men når noen kommer inn på meg så rømmer jeg. Er redd for å miste noen, spesielt etter at jeg mistet min datter. Redd for å bli glad i noen og miste dem, og derfor blir jeg heller selvdestruktiv og kutter båndet før det blir for seriøst. Et er ikke realt for jentene, og derfor har jeg lagt dating på hylla. Hun skal være veldig spesiell og ta meg med storm for at jeg skal tørre å miste litt kontroll og slippe noen helt inn på meg igjen. Trist, rett og slett trist.

Nå føler jeg at jeg har gitt nok av meg selv i kveld. Jeg vil tro det kan bli mer i morgen. Hyggelig om du som leser kanskje kan gi noen hjelpende og velmenende råd. Jeg lytter til slikt. Ellers, ha en fortreffelig helg :) Åja, så har jeg blitt 40 siden sist. Det føles ikke noe enklere...

Tiden flyr og helgen er her igjen...

Da er helgen her atter en gang, og det er jeg glad for. Det har vært en hektisk uke med både jobb og trening. Skulle egentlig ha trent i kveld, men med litt nedadgående form så venter jeg til i morgen. Fra å gå fra minus 5 på gradestokken til pluss 10-12 grader, så har jeg pådratt meg litt snufs i nesa og gørr i halsen. Nå temperaturen finner ut at den skal gå fra høst til vinter til vår i løpet av 3 dager, så blir man gjerne litt slik. C-vitaminer er dyttet kraftig nedpå, og ikke minst en liten Cognac. Om cognacen gjør susen kan nå sikkert diskuteres, men om den ikke virker så smaker den i det minste godt og formen "føles" bedre. Så da tar jeg en rolig kveld og smaker litt på juleølen som er kommet i butikken, og satser på en skikkelig økt i morra. Da er det ikke noe jeg skal rekke og kan ta meg god tid og ødelegge brystmuskelaturen skikkelig.

Kvelden skal selvfølgelig ikke sløses helt bort. Her skal det spilles gitar og sorteres bilder. Har et lite prosjekt på gang med å lage en flott bilde-video fra Svalbard, og med egen komponert musikk. Slikt tar tid og krever litt kreativitet og disiplin. To ting jeg sliter litt med. Kjenner at kreativiteten er litt passe i dass etter at jeg begynte på medisinen. Det er vel en konsekvens av det at man kan bli litt likegyldig. Men jeg SKAL klare å finne tilbake til kunstneren i meg. Den er en del av jeg. Det er en del som deffinerer meg. Det er fargen i alt det grå i livet mitt.

Men nå er det gullrekka og litt god kveldsmat først. Ønsker deg en riktig god helg.

Virkninger og Bivirkninger....

Helgen er atter her og gutta mine er på plass. Akkurat nå er de på utsiden og aker sesongens første aketur i den bergenske nysnøen. Godt å se dem kose seg når vinteren kommer. Selv har jeg funnet frem noen stearinlys og tent dem. Kjenner i huset at det er null grader ute, så termostater er skrudd opp og ekstra ovner er tent. Jeg liker det varmt og godt kan man si.

Nå har jeg gått på medisinene mine i 6 uker, og en ting merker jeg veldig godt nå. For første gang tok jeg meg selv i å ha gått en hel dag på jobben og kun tenkt på jobben. Ingen lurende bekymringstanker eller negative møller. Kun fokus mot jobb. Og det til tider uten å bruke musikken som et forstyrrende element for å holde tanker ute. Kun stillhet i hørselvernet og mitt hode. Tidligere har jeg fryktet det, for det er da tankene kommer snikende. Men nå er det altså nesten deilig "tomt" opp i der til tider. Og det fryder meg.

Min mor sa det så godt i går på telefonen: "Du er så mye roligere. Jeg hører på hele deg at du har det bra nå." Og det er godt å høre at det merkes utad, for jeg føler meg så mye mye bedre. Men medisinene har jo en bieffekt også. Alle medisiner har det. Jeg har nå lagt på meg en del pga medisinen. Jeg føler meg sulten ofte og går og nasker etter noe å tygge på. Søtsugen er helt enorm. Nå skjønner jeg hva overvektige sliter med. Jeg har alltid vært en tynn type og aldri hatt problemer med å kunne gå en hel dag bare på et par skiver. Jeg har nesten mått tvinge i meg mat for å gå opp i vekt, eller for å hindre meg i å gå ned. Når jeg har vært deprimert så har kiloene bare falt av. Da orker jeg ikke å spise.

Men nå går altså vekta oppover og oppover. I går viste vekta 75kg og for bare 6 uker siden veide jeg 67. For en på 170cm så er det jo ikke akkurat overvekt, men så ønsker jeg meg heller ikke dit. Nå prøver jeg å stabilisere det med blant annet å spise riktig. Jeg må styre unna snop, roe ned feit mat, og prøve å få ned porsjonene til et normalt nivå. Før kunne jeg spise alt mulig, men nå kan jeg ikke det. Fortsetter jeg slik så må jeg kjøpe ny garderobe, eller innholdet i det da. For bukser som før satt løst, og som falt av om jeg ikke hadde belte på, strammer nå så jeg nesten ikke får knappen igjen. Men heldigvis trener jeg mye, så jeg forbrenner en del, men treninga gjør meg også mer sulten. Men for å bygge muskler så er det egentlig bare bra at jeg går litt opp, slik at musklene har noe å spise av sammen med ekstra protein inntak.

Nå har jeg hatt en beinhard treningsperiode for å "sjokke" kroppen i gang. 2 uker tung muskeltrening merker jeg på kroppen. Stiv og støl på alle de rette stedene på kroppen, men kjenner også at jeg er fysisk sliten. Så denne helgen skal brukes til å hvile kroppen og kose meg med guttene mine, så er det knallhardt på han igjen på mandag.

Ønsker dere alle en riktig god helg.

Vinni - Hatet og elsket

Jeg har ikke hatt mange idoler, eller forbilder, opp igjennom min oppvekst. Jeg har aldri vært besatt av popartister eller noen spesielle personligheter. Men noen personer gjør mer inntrykk på meg enn andre, og her vil jeg gjerne trekke frem Vinni, også kjent som Øyvind Sausvik.

Som Vinni i Paperboys, må jeg vel si at jeg hadde et passe hat forbundet med hans navn. Figuren som prøvde alt for å være så kjendis som mulig, rusa på alt fra alkohol til amfetamin, toget seg vei frem i medienorge. Musikken var i mine ører si som så. Mye sinne, mye party og dop. Typisk amerikansk rap. Men vi ønsket vel mest at han skulle være norges svar på Eminem. Men jeg klarte aldri helt å slippe denne fyren inn på meg. Kom han på radioen så byttet jeg kanal. Enkelt og greit. Og det toppet seg vel når han troppet opp fullstendig dritings på Spelemannsprisen.

Og det er her jeg tar av meg hatten for Vinnie også. For ja, han er i grunn fryktelig flau over denne perioden av livet sitt, men måten han håndterer denne gjentatte konfrontasjonen, og latterligjøringen, av denne hendelsen på er helt fantastisk. Han smiler, nikker, sier det som det var, og bryter ikke sammen av den grunn.

Vinni overrasket meg og fikk min "tilgivelse" når han stilte opp i beste sendetid og la kortene på bordet. Jeg kan ikke si annet enn at det er et av mine store TV-øyeblikk, når han kan sitte åpenhjertig og fortelle om sine problemer med rus og alkohol, om det å miste bakkekontakten ved berømmelse osv. Og når han i ettertid har mistet sin kone og innrømmer sin avhengighet til alkohol og som alkoholiker. Da har jeg bare en ting å si: "Vinnie? Du trodde du hadde mange tilhengere før og var en kul kis? NÅ har du fått mange flere tilhengere og ER en kulere kis!"

Vinni sin betroelse til sine tilhengere og offentligheten har gjort at jeg får bare mer og mer sansen for han. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i mye av det han har gjennomgått. Nå er ikke jeg kjendis på noen som helst måte, og har heller ingen fan-skare hengende etter meg. Men jeg har tenkt for meg selv, og vet at dersom jeg engang hadde blitt kjendis (enten tidligere eller nå) så ville det gått litt i hode på meg, og jeg ville tatt litt av på en måte. Jeg tror selv jeg hadde mistet fotfeste. Det er så lett å flyte på godfølelsen og glemme de jordnære tinga.

Hans ærlighet ovenfor offentligheten i ettertid, kombinert med hvordan tekstene hans er vinklet i dag, så har han her fått min fulle respekt. Jeg tar hatten av meg for deg Vinni, og gleder meg til å lytte mer av dine jordnære og virkelighetsfulle tekster. Og hadde jeg tatt sveisen din, så hadde vi jaggu ligna på hverandre også...

Stikkord:

Roterommet....

Dagene går, tankene spinner. Føler hjernen er en zombie til tider. Prøver å sortere livet, men føler at rommet er så rotete at jeg bare står tiltaksløs på utsiden og ser inn. Hvor skal jeg begynne? Hva skal kastes? Hva skal spares på? Kan bare ta en ting av gangen og sortere den, spare på den, eller kaste den. Men når jeg snur meg og ser inn igjen så blir jeg matt over hvor mye som er igjen. Det føles så tungt og slitsomt. Alt som er der inne veier så mye. Alt som befinner seg der virker så stort og tungt. Føler at kreftene tar slutt og vil bare gi opp. Stenge døra, låse av rommet, og bare glemme alt. Men JEG vet at det er der, og det plager meg. Føler at alt inni rommet presser mot døra og banker.

Får ikke fred. Det dundrer og braker, og gir meg ikke hvile. Jeg står med ryggen i spenn mot døra i frykt for at døra skal smelle opp og alt rotet skal velte ukontrollert ut. "Hva vil verden tro om meg om det skjedde?" Tankene går, angsten tar meg. Frykten for å gløtte på døra blir større for hver dag. Hva om jeg ikke klarer å håndtere alt som befinner seg der inne. Hva kommer frem i lyset som ligger så langt under all møkka at det er glemt? Hva må jeg stå ansikt til ansikt mot?

Jeg vil bolte døra fast og spikre planker på kryss og tvers. Henge opp et stort skilt med: "ingen adgang!!!". Prøve å finne et tomt rom som kan fylles med gode ting. Gode minner. Happyplaces...

Men jeg vet at rommet må tømmes. Ellers så går det sopp og drit i det, og til slutt eksploderer hele greia. Så jeg karrer meg opp på bena og gløtter på døra. Strekker hånden forsiktig inn og drar ut en liten ting av gangen før jeg stenger døra for resten....

Det gikk bra denne gangen også....

En måned har gått...

Det er over en måned siden jeg har blogget, og det har vel vært litt med vilje at det har tatt så lang tid. Men dette har skjedd siden sist:

Det har vært en hektisk tid denne høsten på jobb, med mye reising. Det har vært både godt, men også slitsomt, å ha kommet seg litt bort fra hverdagen. Jeg har bevist holdt meg borte fra sosiale medier for å få sortere livet på plass så godt jeg kan. Jeg var hos legen og fikk en henvisning til psykriatisk behandling i Bergen. Og den fikk jeg jo blank avslag på. Noe jeg synes er veldig rart når man går med suisidale tanker. Men jeg har begynt på en behandling med stoffregulerende middel/antidepresiva, og de fungerer veldig godt. Det gjør at jeg klarer å bearbeide mye på egenhånd.

Jeg vet mange er skeptiske til slik medisinering, men som legen min sa: "Mange av oss kommer til et punkt i livet hvor vi trenger litt ekstra for å være ovenpå. Noen slipper, mens andre har så mange utfordringer at det kan være nødvendig." Heldigvis har utviklingen på denne type medisin blitt så bra at man ikke føler seg dopet, men jeg føler meg mer balansert. Når man føler at man ikke har oppnådd verken egne forventninger i livet, eller hva samfunnet har forventet av deg, så kan det bli fryktelig tungt. Jeg skulle gjerne ramset opp, men det tror jeg kan bli for privat.

Jeg har gått opp 6-7kg siden jeg begynte for 5 uker siden. For meg har det bare vært positivt, siden jeg trengte å legge på meg. Jeg sover om natten, noe som har gitt meg mye overskudd. Jeg klarer å stå opp tidligere om morgenen og få utnyttet dagen. Humøret er mer balansert, men jeg kan fortsatt føle både høyder og lavpunkt, så jeg føler meg ikke emosjonelt handikapet på dem.

Nå har jeg også tatt valget av å flytte. Så om 1,5 måneder så flytter jeg nærmere guttene mine. Til et sted som er mer landlig, mer uteplass, og en finere leilighet, og ikke minst billigere, noe som igjen gjør at bekymringene mine synker noe. Jeg hater som sagt økonomi, og har angst for slikt.

Nytt sted og nye muligheter = et nytt liv.

Det skjebnesvangre valget...

Med henvisning til denne saken: http://www.abcnyheter.no/nyheter/2012/10/13/amanda-15-ble-mobbet-puppene-sine-onsdag-begikk-hun-selvmord

Jeg blir stum når jeg hører at menneskeheten kan være så ondsindig og hatfull. Når en person som tabber seg litt ut skal bli forfulgt av denne tabben gjennom resten av sin tid. At et helt miljø som, en skole, tar avstand fra jenta er for meg ubegripelig. Kollektiv mobbing av en jente fordi hun ønsket å stole på en annen i en privat setting.

Jeg har en liten oppfordring til alle, og spesielt dere jenter. Vær veldig kritisk med hva du legger ut på nett, og spesielt ovenfor ukjente. Tro meg, en dag vil du sitte i dilemmaet over en gutt du er veldig glad i, som ønsker å "leke" litt eller utfordre. Det kan virke uskyldig der og da, men kan få fatale konsekvenser senere. Hva kan skje når det blir slutt? Kjenner du personen godt nok? Desverre er det mange i sin ungdom som ikke tenker over konsekvenser av en noe tilsynelatende handling.

Selv tar jeg sterk avstand fra personer som ønsker å henge ut x'en sin på nett eller andre måter. Jeg skulle ønske at denne mannen/gutten ble tatt og stilt til ansvar for sine handlinger. Vedkommende er tross alt skyld i mord. Jeg får vondt i meg, for ingen uskyldige mennesker fortjener dette. Man skal ha lov å gjøre feil i livet uten at man skal bli behandlet som en dømt kriminell.

Jeg håper at dere som leser dette også kan ta det til litt ettertanke. Dersom du står ovenfor mobbing, så ta offerets side og få mobberen bort. Det er DU som kan si nei til mobbing og gjøre en forskjell, og sammen vil vi kunne få mobbingen til livs, men du må si i fra og ikke vende deg bort i taushet...

 

Les mer i arkivet » Juni 2013 » November 2012 » Oktober 2012
hits